Det er jo meg, det!
Hei, jeg heter Marthe og det er jeg som er gründeren bak LageLab! Jeg elsker historier, både å fortelle dem og å høre på. Så her får du hele den lange historien om hvordan LageLab ble til.
Jeg eeeeelsker ull. Jeg elsker lukten av det, følelsen av det, hva det gjør for meg på kroppen min, hvordan følelsen er når tråden glir gjennom hendene mine, og hva det gjør - eller snarere *ikke* gjør- med miljøet.
Jeg elsker farger, inspirasjon, kunst, smaker, opplevelser, håndarbeid og særlig de menneskene som er håndarbeidsfolk, det er de beste folka! Og så elsker jeg å lage ting. Nei, det er ikke sterkt nok, det er et BEHOV jeg har, for å lage ting. Helst hver dag. Jeg har vært sånn så lenge jeg kan huske.
Jeg spilte klassisk musikk i mange år, obo, og da skal man helst lage rørene sine (munnstykket man blåser på) selv, og det syntes jeg nesten var det morsomste med hele greia.
Så; Marthe, 13 år, satt på jenterommet sitt og syslet med små bambus-fliser, spesialkniver, og masse annet utstyr. Jeg skavet nitidig av, med millimeterpresisjon, for å forme disse små kunstverkene. Å faktisk spille? Joda, det var gøy det også, men det med å få bundet rørene pent opp, med fin farge på tråden, og så klare å lage akkurat riktig form -det er dét som sitter igjen.
Jeg gikk også på kunstkurs for barn på Akershus Kunstsenter, både keramikk og grafikk, og ELSKET det, den der kombinasjonen av mekking og arbeid med hendene for å skape "kunst", et visuelt uttrykk, det var helt fantastisk.
Spol fram til 20-årene og min aller første forelesning på Universitetet i Oslo, hvor jeg satt og strikket, og gråt, fordi det var slutt med kjæresten som jeg strikket skjerf til. Marthe kom bort til meg og sa "Hei! Sitter du og strikker, så kult, jeg strikker også! Og viste fram strikketøyet hun hadde i hånda. Så sa hun "hei, jeg heter Marthe! Næmen, gråter du? Å!" Så fikk jeg en klem og en ny bestevenn.
Og noen år senere, i 2015, kom podcasten Marthe&Marthe, den åpnet både fysiske og mentale dører til strikkebransjen. Vi har vært så heldige å få være med på festivaler, arrangementer, bli kjent med herlige mennesker og lært veldig, veldig mye. Det har vært fantastisk, og startet en liten spire av håp om at det kunne være mulig å leve av dette her.
I 2018 startet jeg enda et lite prosjekt med en videopodcast, mens jeg var i mammapermisjon, Strikkekompis. Det var 100% et lavterskelsprosjekt hvor jeg gjorde alt selv, med ammehjerne, en baby på hofta, omtrent null kunnskap om videoproduksjon og ganske lav kapasitet for redigering og etterproduksjon. Ikke akkurat noen suksessoppskrift kanskje, men det var så gøy! Man kan vel si at jeg lærte et par ting om hva man ikke bør gjøre, samtidig som jeg oppdaget at strikking har et fantastisk potensiale som et medium som kan starte viktigere og større samtaler.
Hele oppveksten har jeg vært omgitt av mennesker som laget noe. Farmor heklet og heklet, mamma strikket og strikket, og lærte meg også å strikke, tante sydde og sydde, mens pappa snekret og snekret, og de lærte meg alle at man kan lage det meste selv. Jeg endte opp med å bli kunsthistoriker og arkitekt og det er i grunnen ikke så rart, når man leser det sånn oppsummert?
